St. Vincent og Grenadinene Del 3 28. august – 3. september

St. Vincent og Grenadinene Del 3 28.

Etter en natt i Chatham Bay fant vi ut at det fikk holde. Det var veldig mye bølger, og altså en urolig natt. Vi dro til Mayreau igjen. Denne gangen ankret vi opp på en strand lenger sør enn der vi har være før. Det var få båter, og en veldig stor fin strand. Det var åpent inn fra havet, så det var en del bølger her også. Vi ble ikke mer enn en natt, selv om det var gratis å ankre. Vi tenkte at nå vil vi ha det rolig igjen, og satte kurset mot Salt Whistle Bay. Der visste vi at vi var godt beskyttet. Kanskje det hadde noe med vindretningen å gjøre. Jeg vet ikke helt, men det var jammen ikke stille her heller. Vi ankret opp, og det var faktisk gratis her også. De blir litt sure når vi da i tillegg ikke bestiller mat. De lokale kommer opp i de små båtene sine og vil selge mat fra restauranten. Det er mye annet også de vil selge som souvenirer, fisk, is, osv.

I slike småbåter kommer de lokale og skal selge ting, ta betalt for bøye, eller invitere oss på et eller annet

Denne kvelden var vi den eneste båten, så alle selgerne tilfalt oss.

Inger soler seg på trampolinen. Vi er her i Salt whistle bay

Neste dag regnet det hele dagen. Det har vi aldri opplevd før. Det kommer gjerne en squall med masse regn, med det stopper etter noen minutter. Ikke denne gangen altså. Sjøen ble roligere, og flere båter kom inn i bukta i løpet av dagen.

Bequia, St Elizabeth

Etter to netter drar vi til Bequia. Tilbake til den stranden der vi dregget så forrige gang vi var der. Denne gangen kom det opp advarsel på GPSen når vi skulle ankre. Det er sand her, men like under er det fjell, så det er veldig lett å havne blant dem som dregger.

I dag har vi store planer om å stor-handle mat, og fylle diesel. Når vi spør folk, så sier de at, jo, der er det fint å handle. Vi er kanskje litt kresne, vi synes utvalget er lite, og prisene høye. Jeg klarer ikke å finne ingredienser for å bake knekkebrød, og jeg kjenner at jeg ikke takler å spise brød lengre. Det har blitt mye havregrøt og havrelapper i det siste, da. Da vi skulle legge til med jolla så mister Per Inge en del av hengelåsen i vannet. Jeg hopper uti for å hente den, men det er mye dypere enn det ser ut til. Vannet rekker meg til livet. Litt dumt når vi skal til byen og handle, da. Kan jo ikke klage på at det er kaldt, men litt pinlig, liksom. Per Inge mente det bare så ut som jeg hadde en litt mørkere shorts.

Å handle diesel er ikke så enkelt. Her også er det sånn at den må fraktes i kanner ut til båten. Den var i tillegg til over dobbel pris. Dermed ble det ikke diesel her heller.

Vi klarte i hvert fall å ankre godt. Lå fint hele tida, og vi følte oss trygge. Da vi dro opp ankeret var det er ring i kjettingen som hadde vridd seg, så det går ikke an å få det inn i sporet sitt. Vi må kjøre ankeret helt til bunnen igjen, og da løser det seg, heldigvis. Når vi har et anker som er så tungt er det umulig å gjøre små endringer for hånd.

St. Vincent, Blue Lagoon og Young Island.

Vi endte opp med å dra til St. Vincent igjen. Vi drar først for å fylle diesel i Blue Lagoon. Det var trangt, og det endte opp med at vi kom litt inntil en annen båt så den fikk en ripe.

Denne ripen laget vi på en annen båt…

Det var ikke noe gøy. Akkurat mens vi står der kommer Lisbeth og Andreas i Sailing Alissa. De var også med på ARC sammen med oss. De var akkurat på vei bort til Thor Magnus. Etter litt kom Thor Magnus til oss, og mente at hans reparatør kunne fikse dette. Det gikk godt, det ble ordnet allerede neste dag, og prisen var betydelig senket i forhold til hva vi ble forespeilet.

Vi dro til Young Island og fikk oss en bøye.

Tilbake på bøye ved Young Island

Tidligere, da vi lå her, hadde vi veldig lyst til å klatre til topps på den bitte lille øya ved Young Island, Fort Duvernette. Vi bestemte oss for å ta utfordringen, og startet tidlig om morgenen. Det var trapper opp langs fjellet, og vi nådde toppen. Det var tungt, og det var varmt. Der var det kanoner som pekte utover havet i alle retninger. Fortet ble bygget av de Britiske på slutten av 1700-tallet for å prøve å holde fast ved St. Vincent, som de hadde tatt. Karibierne ville ikke gi seg, og Fransk-mennene støttet karibierne, så etter mange hundre år måtte Britene til slutt gi tapt. Det var den store sukkerproduksjonen som gjorde øya så verdifull for Britene.

Det var mye vegetasjon på toppen. Vi traff også på en del krabber der oppe.

Igjen hadde vi et mål om å handle mat. Vi kontaktet vår venn som har en bil, og som gjerne vil kjøre. Hun møtte som avtalt neste morgen, og vi dro til Sunrise Supermarket. Det var godt å få proviantert opp. Vi var også innom for å ta ut kontanter.

Bequia, St Elizabeth

Tilbake til Bequia igjen, ville vi prøve det som de selger over alt. Kokosnøtt. De kutter av toppen, og så drikker du innholdet med sugerør. Den drikken gir deg det du trenger i varmen. Det har blitt flere nøtter å drikke senere. Absolutt å anbefale. Planen var egentlig å dra til skilpaddereservatet på andre siden av øya. Vi snakket med en drosjesjåfør som mente at det var stengt. Det er lavsesong nå, og i tillegg var det lørdag. Hvis det var noen på reservatet så var det for å gjøre rent.

Etter to netter bestemmer vi oss for å dra videre sørover igjen. Det er så mange bøyer her, så når vi ankrer er faren at vi vikler oss inn i et av tauene. Alt er jo i bevegelse, både bøyene, båten og vannet som påvirkes av både bølger, strøm og vind. Denne gangen hadde altså et tau surret seg flere ganger rundt ankeret. Det løste seg imidlertid uten alt for mye styr.

Canouan, Charlestown

Per Inge ville filme med drona, men pga flyplassen like ved så var det ikke mulig. Vi satte det ene brettet på vannet, og jeg tråkket og padlet noen runder. Vi hadde oss en tur på land. Gikk langs veien den ene og andre veien. Det er rart å se åssen folk bor. Rare små dårlige hus. Det offentlige ser mye bedre ut. Gjerdet rundt helsehuset var pyntet med konkylier.
Vi kjøpte frukt, grønnsaker og kokosnøtter. Etter 3 netter letter vi anker og drar til Tobago Cays.

Tobago Cays

Dette er et område med små øyer og rev. I dette området er det veldig vanskelig å ferdes med båt hvis du ikke er veldig kjent eller har en ekstremt nøyaktig GPS å manøvrere etter. Det har vi, så det har gått helt fint. Vannet er så klart at du ser bunnen hele tida, og det hadde vært skikkelig skummet om du ikke kunne se dybden på instrumentene. Det kan se ut som vi skal treffe bunn hvert øyeblikk, og så er det faktisk 10 m dypt.

Inger er litt bekymra. Er det dypt nok?

Vi tok gummibåten inn til en strand. Der lekte Per Inge en del med drona, og vi klatret til topps. Det var en litt vanskelig sti fordi den var så bratt og steinete. Stadig løsnet det en stein som trillet nedover. Jeg fikk øye på en stor stripete Iguana som øyeblikkelig flyktet ned fra et tre og gikk i dekning i buskaset. Mens jeg klatret oppover den bratte stien holdt jeg på å ta tak i kaktus for å hjelpe meg opp. Best å se godt etter hva man griper tak i. Vi badet og koste oss. Dette er nok det vakreste stedet vi har vært. Vi må betale en skatt for hver natt vi er her. Bølgene bryter over reva, så det er ikke det roligste stedet, men vel verd å besøke. Spesielt gøy, synes jeg, er det med alle skilpaddene.

Det er gøy med alle skilpaddene

Comments