St Lucia

St Lucia

Vi nærmet oss St Lucia. Det var fremdeles mørkt. Vi håpet lenge at det skulle ha blitt lyst før vi kom fram, men det var og ble mørkt. Det har blitt sånn for oss mange ganger nå. Vi kommer visst bare fram i mørket. Hele crewet var våkne og ventet på at vi skulle passere mållinjen. Det var så høy spenning og forventning rundt det å komme fram at jubelen sto i taket. Mens vi var på VHFen med The Finish Line, så de fikk med seg alt som ble sagt, krysset vi den magiske linjen. Det var veldig gøy! Vi kjørte sakte mot brygga. Det var rødt og grønt lys akkurat i innkjøringen til en smal kanal. Her er det viktig å huske på at grønt og rødt lys står på motsatt side enn hva vi er vant til siden Amerika har det på sin egen måte. Det var smalt. Og det er litt rart, men når det er mørkt så virker det enda smalere. Vi sto plassert rundt på hvert hjørne på båten for å fortelle om hvor langt det var til land, eller hvilken vei vi måtte svinge. Det gikk imidlertid helt fint. Vi fant plassen vår ved brygga. En stor flott betongbrygge, god plass til å snu, og selv om vi ikke kunne legge til med godsida, som er styrbord side, så gikk det helt smertefritt. Vi fikk plass helt innerst på brygga. Dermed hadde vi kort vei til land.

En selger i sin overlastede båt, som selger frukt.

Vi ble møtt med drinker og gaver og mer fotografering. Det var gøy. Vi jublet og gledet oss over å være i land, og det å virkelig ha krysset Atlanteren.

Etter hvert så vi at vi hadde fått plass på VIP-brygga. Her var det bare store og fine båter. Det var skikkelig bevoktning. Porten var låst hele tida, så vi måtte alltid låses inn eller ut. Andre som ville besøke oss, måtte vi møte. De måtte også skrive seg inn i en protokoll. Restaurantene lå på rekke og rad rett på andre siden av porten og brygga vår.

Den bevoktede porten til brygga vår.

Vi blir slått av varmen. Orker ikke så mye. Neste dag kommer SeaU med Lars og Lene. Et par dager etter kommer Pink Parrot med Randy og Lene. Det er godt å se når de vi venter på dukker opp.

Vi får noen påminnelser om at det snart er jul.

En dag fikk vi besøk av The Finish Line. Tre personer kom på brygga, banket på og ville bare treffe oss. De måtte se hvem vi var, for ingen andre hadde vært så entusiastiske i det de passerte mållinja. Det var en båt de kom til å huske etter denne ARCen, og det var vår. De synes det var veldig gøy, og det gjorde vi også.

Det var skummelt å ha Ingeborg i toppen av masta!

De kom akkurat da vi skulle heise Ingeborg opp i toppen av masta. Hun skulle opp å ta bilder og filme litt for at vi skulle kunne finne ut av feilen der oppe som gjorde av nedhalet til spinnakeren bare blir slitt av. Hun hadde på sikkerhetsutstyr og vi heiste henne opp. Da det var under en meter igjen, hørte vi en lite smell eller dunk. Det var så skummelt at vi ikke turte å heise henne helt opp. Jeg tenkte at nå sliter tauet igjen. I stedet kom hun ned i en fart. Vi hørte bare: «Ikke så fort, da!!!» Og så var det av med alt sikkerhetsutstyret, og vi tenkte at dette tør vi ikke flere ganger.

Hver fredag er det Street Party der det blir laget mat på gata, det blir solgt mye suvenirer, og mange små barer der du kan få mikset deg drinker. Det var gøy å oppleve det.

Inger prøver en hatt flettet kokosblader

Vi var sammen med Mathias og Birte på en sammenkomst med ARC. Der kom det også en dame fra ARC bort og snakket om kryssinga vår av The Finish Line. Den hadde visst alle fått med seg. Det ble veldig gøy. Så selv om vi bare ble nr. 24 så er det oss de husker.

Per Inge sammen med Mathias og Birte

Etter at Lene kom så var Ingeborg i farta sammen med henne. De dro på stranda og var mye rundt omkring.

Jeg og Per Inge dro av gårde på sparkesyklene, forbi sentrum og til en strand; Spinnaker bar.

Utsikt fra Spinaker Bar

Neste dag dro vi den andre veien, og vi hadde en flott tur som endte opp på en annen strand. Vi badet, og stranden var kjempeflott, lite folk, og vannet virket enda varmere enn lufta. Det var litt frustrerende med trafikken siden det er venstrekjøring, men vi klarte oss greit.

På sparkesykkel i Rodney Bay

Per Inge var litt tøffere enn meg så han suste av sted, og jeg ble hengende noen meter bak. Da var det en bil som nesten stoppet opp ved siden av Per Inge og ropte: «Wait for the lady!!»

Vi kom på en torsdag og reiste på en mandag. Vi gledet oss til å ligge på anker. Hoppe i havet fra båten og bare være oss sjøl. Derfor bestemte vi oss for å dra videre til Martinique. Ingeborgs venninne Lene og en venn fra Tyskland, Luts, skulle begge ta fly fra Martinique, så de ble med på turen dit.

Lene og Luts

Vi skal ha båten på land, og vi skal få fikset en del ting mens vi er på Martinique.

Comments