Den store overfarten

Den store overfarten

Fra Kapp Verde til St Lucia

Når vi nå drar fra Kapp Verde og Mindelo Marina er Karibien og Rodney Bay på St. Lucia neste stopp. Vi er 7 personer om bord. Ina, Espen, Reidun, Frank, Ingeborg, Per Inge og Inger. Kl 12:30 lokal tid går startskuddet.

Dag 1: Vi krysset startstreken med Genoaen oppe. Vi hadde forberedt parasailoren og gledet oss til å få litt fart på skuta. Det var ikke mange minuttene før vi byttet om på seila. Det er alltid litt fomlete å få opp parasailoren, men på tredje forsøk kom den opp. Farta økte betraktelig, og vi passerte båt etter båt der vi dro sørover mellom de to vestligste øyene i Kapp Verde. Vinden kom opp i ca 25 knop, så ikke rart det gikk unna. Reidun laget Gombo til middag, noe vi alle satte pris på.

Soling på trampolina

Dag 2: Da vi våknet så vi at det lå mange flyvefisk på båten. Vi lå mye oppå båten og slikket sol. Vi har mye tid om bord på en sånn lang seilas, og vi har akkurat begynt. Plutselig ble det dramatikk. Spinnakerfallet sleit tvers av, og hele seilet kom ned og havnet i vannet. Vi har 4 tau som er knyttet fast nederst på seilet, så dermed fikk vi tak i det, og etter mye strev klarte vi å berge det om bord. Så var det å få opp fokk og genoa igjen, og seile videre med spredde framseil. Det går mye saktere med oss nå, og mange av båtene passerte oss. Vinden var nede i 10-15 knop hele dagen, så farta ble der etter. Ingeborg lagde taco til oss.

Når mannskapet er på jobb så er vestene på

Dag 3: I dag ble det også mye tid til soling på taket. Litt skyer har det vært disse dagene, men sola varmet riktig godt og den var framme veldig mye. Vindinstrumentene har sluttet å virke. Vi kan ikke lenger se hvor mye det blåser, eller hvilken retning vinden har. Så kom det merkelige lyder fra kjelleren. Da vi sjekket så vi at vannet fosset ut og bløtla alt i kjelleren. Hovedvannslangen til vanntanken var ødelagt, og over 100 liter vann lå overalt nede i teknisk rom. Så da var det å stenge for vannet, kappe slangen og koble den på igjen. Ina lagde nydelig middag til oss, og selv om hun var veldig stresset over matlaginga så nøyt vi den i fulle drag. Vinden i dag har lagt rundt 11-15 knop. Kl 19 ble det mørkt. Da går de fleste i seng. I løpet av natten er alle oppe og har sin to-timers vakt.

Eggkartong fungerer perfekt for å holde gryter og panner på plass i bølgene

Dag 4: Vi bestemte oss for å prøve og tre tauet vi mistet i masta. Vi skulle da heise Per Inge til toppen av masta for at han skulle kunne mate dette grønne tauet nedover. Selv om vi ikke hadde så store bølger på båten, ble de veldig store 20 m lenger oppe. Han sikret seg med tau rundt masta så han ikke skulle slenge langt av gårde, men likevel ble det for dramatisk. Det endte med at vi måtte fire ham ned igjen med uforurettet sak. Han skalv og var helt utmattet etter denne strabasen, og vi var like langt når det gjaldt å få opp parasailoren. Det var en varm dag, og mange valgte å få kjølt seg ned med en bøtte kaldt sjøvann over seg. Sent på ettermiddagen ble det litt roligere, og Reidun ville prøve seg i masta denne gangen. Det føltes dramatisk, men denne gangen fikk vi det til. Hun klarte å komme helt til topps og fikk tredd tauet ned. Siden Frank, som skulle lage middag, jobbet iherdig med å få tauene på plass nede i masta, ble det Ingeborg og Inger som lagde en rett som bestod av kjøttboller, søtpotetmos og salat. Siden det da allerede var blitt mørkt bestemte vi oss for å ikke heise parasailoren i kveld. Solnedgangen var spesielt flott med vakker rød himmel. Og jammen går skumringen rask her. Det har blitt en del slitasje mellom noen personer her om bord. Det gjør at trivselen ikke er helt på topp.

Kapteinen forbereder seg til å gå opp i masta

Dag 5: Med en gang dagslyset dukket opp i dag tidlig så heiste vi parasailoren. Det gikk bra på første forsøk selv om den lå stuet oppi en seilbag uten at sokken var tredd over. Øyeblikkelig doblet vi farta. Det var gøy, for nå har det gått veldig sakte en lang stund. I formiddag hadde vi tilbakelagt 552 nm siden Mindelo, av 2100nm totalt hvis vi finner den korteste ruta.

Dag 6: Vi startet dagen igjen med å bytte om på seila. Når parasailoren kommer opp blir båten roligere i bevegelsene, og farten øker igjen. Båter som har tatt oss igjen i løpet av natten tar vi igjen i løpet av dagen.  Vi fikk en melding om at en skipper på en annen katamaran hadde fått hjerteinfarkt og måtte få sin grav midt ute i Atlanteren. Det er trist når sånt skjer, og det har nok merket mannskapet på den båten for livet. Ellers har det blitt litt mer prat om personkonflikter, og håper at det nå roer seg, og at resten av turen blir bedre. I kveld er det Espen som står for middagen, og nå gleder vi oss til å se hva det blir. Chilli con carne! Siden vi har oppdaget at båtlivet koster mye mer enn vi hadde tenkt oss har vi hatt noe kontakt angående å ha betalende gjester. I dag fikk vi tilbud om å ha noen personer om bord noen dager rundt nyttår for 9000 dollar. Parasailoren var like slitt i tauet i kveld, så da var det tryggest å bytte tilbake til spredde forseil for natten.

Dag 7: Det har blitt ettermiddag. Nå har vi tilbakelagt 877nm. Ennå mangler det litt på å være halvveis. Det er varme dager, og stille rundt oss. Det eneste vi ser er massevis av flyvefisk og en og annen fugl. Det er godt å ligge fremme på trampolina. Da får vi litt vind, og innimellom en liten dusj direkte fra atlanteren. Det blir mye lesing og annet tidsfordriv. Ingeborg og jeg så Pirates of the Caribien i dag. Vi fikk melding fra Lene og Randy på Pink Parrot. De har fått ødelagt spinnakeren sin, så det går sakte med dem. Lars og Lene på SeaU sendte også en melding om at de ikke mottar mld fra ARC, og om at de ligger et stykke bak oss. Ellers er vi veldig glade for å ha investert i apparatet som gir oss 100 % rent, og iskaldt vann. Det er flittig i bruk. Her vi er nå er det 5000 m dypt, så vi har gitt opp å få noe fisk. Igjen håper vi at vi har klart å få opp parasaileren med beskyttelse rundt tauet sånn at det ikke blir så slitt. Vi skal sjekke det i kveld igjen før det blir mørkt. De andre kveldene har vi måttet bytte til spredde forseil, som medfører at det vil gå saktere gjennom natta. Ingeborg lagde middag til oss i kveld. Stekte pølser og hjemmelaget potetstappe.

Kveldsstemning

Dag 8: i dag kl 12.30 har vi vært underveis i nøyaktig 1 uke. Og, i løpet av dagen passerer vi punktet der vi er akkurat halvveis. Det er bakt kake, (banan-kake, for bananene måtte absolutt bli brukt opp nå) og vi skal markere øyeblikket med en «halvveis-dram». Jeg synes det blir varmere for hver dag. En daglig foreteelse har blitt å hente opp bøtter med vann og gi hverandre en kald dusj. (saltvannspumpa har sluttet å virke) Det føles godt. I natt hadde vi parasailoren oppe. Det gjorde at vi har passert flere båter, og tatt innpå enda flere, vel å merke uten at vi har sett noen av dem. Havet er virkelig stort. Håper at patentet vår med å tape fast en gummislange rundt det punktet på tauet som slites, fungerer videre også. Da vil vi nok seile med parasailoren hver natt. Stemningen om bord føles heldigvis lettere.

Lunsj med kake for å feire at vi er halvveis

Dag 9: Vinden har dreid litt i løpet av dagen. Nå kjører vi med parasailoren på styrbord side. Håper det fungerer greit gjennom natten også. Espen og Frank har jobbet med å få saltvannspumpa til å fungere. Den sluttet å fungere for et par uker siden. De har vært opp og ned av kjelleren flere ganger. Det måtte flere forsøk og noen pauser til før vi endelig kunne dusje oss med vannslangen. De fant også spaken for varmtvannet, så nå har vi varmt vann igjen. Dvs vann som blir varmet opp av motoren og ikke ved hjelp av strøm.  Guttene tok i tillegg en runde med kost og slangen rundt på båten. Da Ingeborg skulle legge seg i kveld var ikke hun like fornøyd. De hadde spylt inn gjennom luka hennes så senga var helt våt. Per Inge lagde lasagne til oss i dag, med hjelp av Ingeborg. Og så ble det rester av banan-kake til dessert. I dag måtte vi studere himmelen ekstra godt. Det var skyer som kunne ligne på squalls. De var veldig uskyldige, men noen få regndråper kjente vi.

Dag 10: klokka var 2 i natt da det skjedde. Per Inge ropte plutselig ut: OPP! OPP, ALLE SAMMEN! SEILET LIGGER I SJØEN. Så hadde fallet røket og spinnakeren kollapset igjen. Det tok ikke mange sekunder før 7 personer stormet på dekk, med redningsvester og sikkerhetsliner på plass. Ganske så imponerende med tanke på at alle lå i sin dypeste søvn. Seilet kom opp på dekk, og motoren ble startet. Vi kjørte motor resten av natten. Utpå formiddagen ble Frank heist opp i masta, ja, han ble den utvalgte denne gangen. Han fikk tak i tauet, som fremdeles lå i toppen, og dratt det løs. Han hadde med seg et ekstra tau som ble firt ned i masta, bare for å ha et ekstra å gå på. Han kunne også fortelle at det må være noe som har løsnet på toppen, for der sto det ut en god del nagler. Det er noe som har løsnet som skulle beskytte tauet til parasailoren. Dette må bli fikset når vi kommer oss til St. Lucia eller Martinique. Ellers kan jeg fortelle at vinden har sviktet oss helt. Så når operasjon mast var vel over, stoppet vi motoren og hoppet i havet, alle sammen. Vi badet på 3000 meters dybde, og vannet holdt hele 28,5 grader. Det var utrolig deilig.

28,5 grader i vannet. 3000 m dybde. Vi nyter det!

Ina er overbevist om at vi hadde fisk på stanga i dag. Fisken ble borte og det ble kroken også. Det var synd, både med fisken og kroken. Vi fikk også høre om et tordenvær som lå et godt stykke foran oss. Det var Espen og Ina som hadde sittet og observert det i natt. Spirella, en annen norsk båt skrev at de var like ved uværet. De ligger 100nm foran oss, så det betyr at vi var langt unna. I kveld er det Espen som står for maten, Chilli con carne. Det ble motorkjøring hele dagen og påfølgende natt.

Dag 11. Det føles som det blir varmere for hver dag. Det kan hende det bare er luftfuktigheten som stiger, men varmen kan bli litt vel mye nå. Vannslangen har blitt flittig brukt i dag. I formiddag fikk vi opp parasailoren igjen. Den var hel og fin, og vinden var på vår side. Den kom rett bakfra i passe mengder. Det er nok viktig at vi bare bruker det seilet når vinden kommer rett bakfra. Det er i den stillingen det blir minst slitasje på tauet. Ellers sitter og ligger vi mye på taket, på trampolinene eller helt bak der vi har rullet kalesjen opp. Vi trenger all den trekken vi kan få. I tillegg har vi på vifte inne, og den er flittig brukt mens man lager middag. I dag stilte Frank opp og lagde betasuppe til oss. Vi har 580nm igjen nå. Vi har tellet og regnet på når vi kan være framme. Torsdag gjetter vi på. I dag er det søndag 1. desember. Vi ligger på 34 plass blant alle båtene, både de som skal til St. Vincent og de som skal til St. Lucia.  Folk lengter etter land nå.

Ingeborg har funnet seg en seilbok og litt skygge

Dag 12: Det er under 500nm igjen! I natt, på slutten av Inas vakt oppdaget hun en squall. Et hissig rødt utslett dukket opp på radaren, så alle ble beordret opp og på dekk. Parasailoren kom ned som den skulle, og vi lukket de glidelåser som kunne lukkes. Dermed satte regnet inn. Det er synd at vindmåleren har sluttet å virke, så vi fikk ikke sett hvor mye vind som fulgte med. Det gikk fort over, så da kom seilet opp igjen. De fleste gikk å la seg, mens Ingeborg overtok vaktholdet. Så varte det ikke lenge før Ingeborg oppdaget en ny squall. Så var det opp på dekk og ned med seilet igjen. Denne gangen lot vi det være nede til lyset kom. Det var jeg, Inger, som hadde den siste vakta i natt, og jeg satt og fulgte med på diverse små utslett som spredde seg over radaren. Da vi regnet faren som godt og vel over var det opp med seilet igjen. Ungdommene fikk sove denne gangen. Bølgene har nå blitt store og tunge. Reidun og Ina lagde kylling carbonara.

Frank med ekstra forsterning på tauet

Dag 13: spenningen øker nå som vi nærmer oss målet. Per Inge og jeg lagde kyllinggryte. Jeg og Ingeborg sliter litt med varmen og søker skyggen.

Sargasso-tang så vi mer og mer av jo lengre vi kom. Her er også en fisk.

Dag 14: 100nm igjen. Nå teller vi ned timene. Vi lurer på om vi klarer å komme inn mens det er lys, eller om det blir mørkt ved denne landingen også. Det er mye squall-aktivitet på himmelen i ettermiddag, så vi tar ned paraseilet et par timer før planlagt. Det er vanskelig å få det ned i en fart dersom det blåser mye. Og det gjorde det faktisk nå. Vi var oppe i 15 knops fart på det meste. Tre personer dro i tauet til sokken, og de sleit veldig før det lyktes. Nå står Reidun og Ina på kjøkkenet igjen. Frank prøver fiskelykken for siste gang. Espen har inntatt styreposisjonen, Per Inge sjekker mail, og Ingeborg er et eller annet sted. Jeg sitter bare og skriver. Mens vi spiser, skjer det noe utenfor. Alle styrter ut.  Vi har fått napp. Denne gangen er det helt sikkert fisk. Frank sveiver inn. Ingeborg står klar for å ta bilde. Espen finner kleppen. Vi ser fisken helt inne ved båtripa. Vi er så klare. Og, så mistet vi den.

Her ser vi fisken vi mistet

Dag 15: Nå er det torsdag 5.12. Det er to uker siden vi dro fra Mindelo. Vi har ikke mange nautiske mil igjen. Vi er så spente på når vi får se land. Min nattevakt er fra 24-02. I horisonten ser jeg det skinner. Lyset fra Martinique og St Lucia når himmelen. Reidun overtar etter meg, og så er det Frank. Per Inge kommer også opp, og kl 04:30 er alle oppe. Stemningen er på topp. Espen er på VHF med The Finish Line. Han er veldig entusiastisk, og vi står rundt og følger med. Humøret er på topp når vi krysser. Alt føles skikkelig gøy! Vi blir møtt av en gummibåt i mørket som fotograferer oss. De står med lommelykt på det punktet vi skal sikte oss inn på. Vi skal inn en smal kanal og komme oss inn til en brygge. Det står folk med lys og leder oss hele veien inn. Så skal vi legge oss til med babord side og bakke innover. Det går så smertefritt og glatt, og vi jubler hele veien. Vi blir møtt med drinker, gave og gratulasjoner.

Vi har nådd målet

Comments