ARC+ første etappe: Las Palmas – Mindelo

ARC+ første etappe: Las Palmas – Mindelo

Endelig er dagen her som vi har siktet mot så lenge. Det er med stor spenning vi har fulgt med på været de siste dagene. Vinden har vært vel sterk. Den kommer også til å være sterk de første par dagene av seilasen. Rett sør for øyene er det lite vind, men det er likevel mye kastevind der. Mellom øyene er den såkalte akselerasjonssonen. Der skulle det blåse opp mot liten storm. Vi var veldig spente på hvordan dette ville føles når vi kom i gang.

Hele cruwet: Reidun, Ina, Ingeborg, Per Inge, Inger, Espen, Thomas

Vi la fra kai når det var ca 90 min til avgang. Det var fire røde bøyer som markerte hvor startområdet befant seg. Og så var det to gule bøyer som viste hvor startstreken var. For sikkerhets skyld lå det en stor oransje redningsbåt like ved startstreken. Det var store bølger i området. Vi var 100 båter som sirklet rundt. Alle ville være klare når startskuddet gikk, og det var tre timers straffetid om vi krysset linjen før startskuddet gikk. Det var ikke lov å bruke motor, så seilene måtte opp. Det føltes litt kaotisk når så mange båter ligger i bølgene og prøver å komme i rett posisjon til rett tid. Jeg tror vi passerte linjen ca 15 min etter at startskuddet gikk, så vi var godt innenfor.

Her passerer vi start. Bildet er fra Seilmagasinet.

Vi hadde to rev i storseilet og et rev i genoaen. Bølgene var store og vinden kraftig. Vi satte kursen sørvest over. Det var tryggest å komme oss en del nærmere Afrika-kysten før vi endret kursen til rett mot Kapp Verde. Vi måtte komme oss ut av akselerasjonssonen og kastevindene. Seilasen gikk fint, alt gikk som planlagt i starten. Ja, bortsett fra at mange var sjøsyke.

Da tida og posisjonen kom til at vi skulle endre kursen steg spenninga. Nå ville vi få medvind. Vi skulle seile ren slør. Da skulle vi bruke parasailoren, som er en type spinnaker. Vi hadde gledet oss til det. Vi visste at vi ville gjøre det bra i seilasen i det denne kunne bli heist. Vi hadde lagt opp ruta for å tilpasse oss til nettopp dette. Genoaen og storseilet skulle vike plassen for parasailoren. Raskt oppsto et problem. Spinnakerfallet var forsvunnet. Det tauet som kommer ned fra toppen av masta og som skulle festes i toppen av seilet var rett og slett ikke der. Knuten måtte ha gått opp og tauet måtte ha forsvunnet ned i masta. Skuffelsen var stor. Det var jo akkurat dette vi hadde sett fram til, og så brast det hele.

Ingeborg får god innføring i instrumentene i styreposisjonen

Bommen vår kan ikke gå rett ut til siden, dermed har vi ikke så mye utbytte av å bruke storseilet når vi seiler lens, rett medvind. Heldigvis har vi to forseil. Genoa og fokk. Disse to fikk vi satt slik at de sto ut til hver sin side. Dermed fikk vi en ganske behagelig seilas videre.  Mathias som seiler San, dette er også en Neel 51, gikk 4 knop raskere enn oss når han fikk satt parasailoren sin. Det var jo en skuffelse for oss der og da.

Spredde forseil.

Vi lå stort sett på dette viset de neste døgnene.

Dagene brukte vi til å følge med på delfiner og flyvefisk. Det var store flokker med delfiner som svømte om kapp med oss, som hoppet og lekte seg, og fulgte oss i lange tider. Flyvefisken var ofte i store svermer på minst 100 stk. De fløy langt bortover før de dukket ned i havet igjen. Det var nokså tydelig at de var jaget. Det så ut til å være tunfisk som jaget flyvefiskene. Vi så tunfisken hoppe også. Og så var det flokker av delfin som jaget tunfisken igjen. Vi hadde snøret ute i perioder. Vi hadde også lyst på den tunfisken, men foreløpig har det ikke bitt på noen.

Delfiner foran båten

En morgen da lyset kom, så vi at noen av flyvefiskene hadde landet på nettingen foran på båten. Det ble skjebnesvangert for dem det gjaldt.

Da vi nærmet oss Kapp Verde måtte vi skifte seilføring igjen. Vi skulle ha opp storseilet siden vinden hadde skiftet litt retning. I forbindelse med at seilene skulle skiftet fikk vi et stopp. Da benyttet flere av oss sjansen og hoppet i havet på 4000 m dybde. Det var litt spesielt, og egentlig litt skummelt. Det skumle var at bølgene var opp til to meter høye, og det var veldig vanskelig å komme opp i båten igjen. Det kunne jo være livsfarlig om vi havnet inn under skroget på båten når det lå høyt over oss. Og så gjaldt det å få tak i båten og samtidig få feste i stigen akkurat når avstanden til vannet var minimal.

Skal, skal ikke?

Underveis var det nattevakter og middagslaging på rundgang. Det fungerte veldig greit.

Matlaging

Vi fikk en demonstrasjon fra Ina om hvordan det var å vekke Ingeborg midt på natta, noe som skulle gjentas hver eneste natt. Ja, det var morsomt og vi fikk oss en god latter. Ellers ble det mye lesing, serier, kortspill og rolig underholdning disse dagene. Og mange benyttet anledning til å sove litt ekstra på dagen. Vi forsto også at det var en av de andre skipperne som hadde klart å irritere ungdommene våre så veldig at det viktigste for oss ble å slå akkurat denne båten. De kalte han opp på VHFen bare for å terge ham litt ekstra. Da vi kom i mål, kom vi faktisk rett før den andre båten. Det gjorde godt for stemningen her.

Thomas ser etter land.

Spenningen var stor når vi nærmet oss land. Vi skjønte etter hvert at vi ville få ankomst midt på natta. Her er det like mørkt kl 20 som kl 2, så når det først er mørkt så spiller det ikke så stor rolle hva klokka er. Vi nærmet oss målstreken og ropte opp havna på VHF. Det var ikke noe svar å få. Vi hørte imidlertid at de var veldig opptatt av å hjelpe en båt som hadde mistet AIS, motorkraft og anker. Den trengte alt den kunne få av hjelp. Men så ble det vår tur. Vi fikk høre hvor vi skulle dra, hvilken brygge vi skulle til, og at det skulle stå noen på brygga med lys så vi hadde noe å sikte mot. Det gikk bra, men flere ganger så vi at det dukket opp bøyer rett ved siden av båten som vi ikke hadde sett. Det var godt når vi var i havn og fikk nyte en ankerdram før vi kunne slappe av.

Comments